Høsten er en tid full av surrealistiske følelser. Følelsene av andre høster kommer tilbake til en, og man minnes hvordan man følte seg den gang. Den kjølige brisen suser gjennom manen, og man oppnår en dypsindig ro. Hvilken følelse det er som hest, å oppleve naturens forandringer gjennom året fra dets hjemmebane; i naturen selv. Man kjenner den mektige følelsen dypt inne i sjelen av trærne som mister sine vakre fargerike blader, som har utført sine oppgaver, og nå lengter etter en evig hvile, i samme tid som treet setter seg godt til rette på marken, og gjør seg klar for en god og lang vinter. Venter på at det hvite skal omfavne det. Men det hvite kommer ikke ennå. Høsten er her fortsatt. Og det er den som aldri henger helt på greip. Tidligere høster trenger seg gjennom, og minnes, og blant minnene er det selvsagt en som raver over alle andre. Naturlig nok fjorårets. Man befinner seg med ett i året før, og ingenting av dine ferskeste minner har ennå hendt. Det har ikke hendt, du vet hva som vil skje, og du kan ikke gjøre noe med det.
Det er snodig, til å bli gal av.
